Med kroket rygg under fire fot
sitter dokkemaker i skinnet
fra en lampe som brenner veke til sot
og venter at dag skal forsvinne.
Satt på hyller med ryggen krummet,
med øyne skåret av nykvesst kniv,
skjeler dokker av tre ut i rommet
og venter på makerens dåp til liv.
Det er et liv en aktør fornemmer
innunder gammel teater-scene.
Omgitt av støv og agerende stemmer
lever han stille, men aldri alene.
Dokkemaker med sammentrykt sjel
skaper liv i et bortglemt lukke.
Ingen ser, kun aner et liv,
og hører om natten dokkene sukke.