Høyt over kronene sprer den sin kulde
som solen frosset til is.
Som drankere og loffere på jorden blir fulle
er månen full på annet vis.
Langs vinterkledd skogbunn kaster den
skygger
av gråsprengte gamle stammer.
Som en hyllest til månen og månetronen
høres ærende ulvejammer.
Som en vandringsmann med mål
vandrer den
over vidåpen nattesvart himmel,
og som mannen på veiene streifer den
ensom, på en nattehimmel.